Utdannelse og globalisering

Folk sier ofte at vi i dag lever i et samfunn drevet av globalisering, og som konsekvens blir avstanden mellom folk, kulturer og kontinenter mindre og mindre. Effekten av denne heller nye trenden, sett fra et historisk perspektiv, er i mange tilfeller positive. Mange vil nok hevde at den skaper vekst i befolkninger økonomier og mye mer, men også at det den bringer med seg flere problematiske aspekter. Av åpenbare grunner ønsker vi ikke å sakke ned globalisering, dersom det er opp til oss, da vi virkelig ønsker de positive effektene fra denne utviklingen. Det vi vil gjøre, derimot, er å unngå de problematiske aspektene ved det, og om nødvendig løse potensielle framtidige konflikter det kan skape, på en bærekraftig og fruktbar måte, og dette bør skje gjennom kvalitetssikker utdanning.

Globalisering

For å kunne gjøre dette må vi selvfølgelig ta hånd om akutte komplikasjoner når de oppstår, men for de potensielle fremtidige konfliktene vi kan forutse, kan vi forberede oss og nasjonene våre for å møte fremtiden med tanke på disse spådommene. Hva er da bedre enn å forme barna våre til kunnskapsrike individer med åpne sinn, i stand til å takle fremmede kulturer og ideer på en konstruktiv og produktiv måte, slik at globaliseringen bare bærer frukt av den spiselige sorten, fremfor frø som leder til urolighet og muligens vold? Utdannelse er derfor en ekstremt viktig del av globalisering, og ikke bare selve utdannelsen, men også selve strukturen. Paulo Freire gjør dette klart i The ‘Banking Concept’ of Education, der han kritiserer måten lærere overfører sin kunnskap til studentene, som ifølge ham er den avgjørende faktoren for hvordan disse studentene vil fungerer i samfunnet. Jeg tror man kun vil være i stand til å håndtere denne utviklingen, som krymper verden i en rasende fart til et mindre og mindre sted, ved å innse viktigheten av utdannelse.

Utdannelse er likevel ikke synonymt med de samme tingene i forskjellige land og kulturer. Utdannelsen man får blir en individualistisk tolkning av hva livet er, og hvilke ting som er viktige. Det er derfor utdanningsstrukturen er viktig, siden det reflekterer hvordan man oppfatter hva som er bra og dårlig, hva som er viktig og ikke viktig, og så videre, i forskjellige kulturer. Disse tingene trenger selvfølgelig ikke å være identiske på tvers av landsgrenser, men jeg tror verdiene i de forskjellige kulturene må overlappe hverandre på én eller annen måte, for å kunne samhandle med hverandre på en sunn og konstruktiv måte. Til tross for hva mange kanskje vil påpeke, trener det ikke nødvendigvis være tradisjoner eller riter; tvert i mot mener jeg at disse tingene i de fleste tilfeller bør bevares og holdes i live. Verdiene som går dypere inn i kulturen, derimot, må være mer eller mindre konsistente med verdiene til den samhandlende parten. Dette kan være alt fra historiske fakta til ideologiske forskjeller/likheter, og til og med teologiske verdier. Selv om disse tingene kunne løst mange konflikter mellom kulturer, vil de ikke gjøre vår verden til en perfekt verden. For dette må vi se på folkene – individene.

Cultures

Selv om folk kanskje er uenig, vil jeg påstå at utdannelse ikke er en enkel institusjon. Den er avhengig av mange forskjellige typer infrastruktur, men det viktigste aspektet er strukturen til selve utdannelsen, både med tanke på pensumet, men spesielt når det gjelder pedagogikk. Man kan diskutere hvor viktig pensumet er og hvordan det påvirker studentene, dersom pedagogikken fungerer etter sin hensikt. Dette kommer selvfølgelig an på hva premissene for utdannelsen er – gjør vi dette for å videreformidle det vi mener er riktig kunnskap? Eller er det fordi vi ønsker å forme disse individene til kritisk tenkende individer i dette samfunnet som er i konstant vekst, samtidig som det hele tiden krymper, og dermed forberede de på å takle fremmede kulturer og situasjoner på en bedre måte enn vi er i stand til i dag, med gårsdagens kunnskaper?

Banking Concept of Education

Ifølge Freire finnes det to måter å undervise på: Bankkonseptet og problematiserende undervisning, der han bruker følgende definisjoner:

I bankkonseptet blir kunnskap overført fra de som regner seg selv som kunnskapsrike, til de som disse mener ikke kan noen ting. (…) Utdannelse blir derfor en måte gjøre innskudd på, der studentene er beholderne og lærerne er de som utfører innskuddet. Fremfor kommunikasjon utsteder læreren beskjeder og gjør innskudd som studenten tålmodig mottar, pugger og gjentar.

Elever fungerer altså ikke som individer, men som en kollektiv ukritisk oppbevaringsboks, der læreren gjør innskudd når han underviser og uttak av den samme kunnskapen på tester og prøver. Man kan dermed stille spørsmål ved bakgrunnen for undervisningsinstitusjoner og hvorvidt denne kunnskapen forblir hos elevene i en prosessert versjon, eller om den muligens har blitt ukritisk mottatt, og om den i det hele tatt ble oppfattet, før læreren gjør uttak av denne kunnskapen igjen for sin egen del.

Freire fortsetter med å skrive at:

i problematiserende utdannelse utvikler folk sin egen evne til å kritisk oppfatte måten de selv «eksisterer på» «med verden» og «i verden»; de vil ende opp med å se verden, ikke som en statisk virkelighet, men som en virkelig i bevegelse, i endring.

For å oppsummere mener Freire at å samhandle med elevene, fremfor å levere kunnskap, og ikke bare universelle «korrekte» fakta, men kunnskap anskaffet av læreren, til studentene, er hvordan undervisning skal foregå. Jeg er enig med ham i dette, at undervisning skal basere seg på kunnskap behandlet med kritisk tenking, veiledet av læreren, for å bedre kunne forstå kunsten med å skille sannhet fra løgn, fakta fra mening – fremfor å fylle studentene med subjektive sannheter.

Tilhengere av bankkonseptet vil kritisere Freire for å ikke se fordelene ved det, men istedenfor å svartmale det. De vil påstå at ved å bruke kvalitetslærere vil vi klare å utdanne, eksempelvis fem hundre studenter, mye mer effektivt enn å bruke tid og energi på kritisk tenking i fag der pensumet, ifølge noen, ikke er verdt å debattere. Det ville også vært et mareritt å reorganisere utdanningssystemet for å implementere problematiserende undervisning, da det ville vært svært krevende både økonomisk (med tanke på pris per student) og logistisk (når det gjelder antall lærere som kreves for å dekke behovet). For det første er jeg enig i tankegangen, at det ikke er mulig å adoptere problematiserende undervisning ved alle undervisningaspekter over natten, som forklart over. Jeg tror likevel at dette synspunktet baserer seg på feil premisser, og er derfor ikke bare ukorrekt, men ikke i stand til å tilstrekkelig forsvare sin egen eksistens.

Education

For det første, hvis vi skal endre utdanningssystemet må det gjøres over en lang periode, ikke bare for at staten og samfunnet skal kunne håndtere endringene nødvendig for å være vekten av det, men også for at endringen skal være bærekraftig. Hvis det er noe historien har lært oss, så er det at man ikke kan tvinge endringer på befolkningen, hvis det ikke er et ønske blant dem for å endre ting. Å endre folks meninger om utdannelse er derfor avgjørende for å gjøre en bærekraftig endring i utdannelsen.

For det andre, årsaken til at vi skal endre systemet er ikke at vi ikke ønsker en effektiv skole – selvfølgelig gjør vi det. Jo mer effektivt vi kan utdanne folk, jo bedre. Effektivitet kan derimot ikke komme på bekostning av kvalitet, og det er her argumentasjonen deres faller sammen. I motsetning til hva mange liberale mener, så er ikke skolen drevet av økonomiske prinsipper, og det bør den heller ikke være. Dersom utdannelse er avhengig av å være lønnsomt, hvis det er tall og figurer som er avgjørende, så kommer verdien av utdannelsen og kvaliteten på skolene til å bli utelatt fra ligningen. Effektivitet kan derfor ikke komme fremfor kvalitet, men i tillegg til kvalitet.

Selv om det er vanskelig å måle kvalitet, så er det lettere å definere det. Når Freire sammenligner bankkonseptet og problematiserende undervisning, så rører han ved denne definisjonen:

Mens bankkonseptet bedøver og hemmer kreativ kraft, involverer problematiserende utdannelse en konstant avduking av virkeligheten. Det første forsøker å opprettholde «drukningen» av bevisstheten; det siste kjemper for «fremveksten» av bevisstheten og kritisk inngripen i virkeligheten.

Kort forklart er det studenten og hvordan han oppfatter utdannelsen som avgjør kvaliteten. Det er gjennom utdannelse studenter skal lære seg å bruke evnene sine til å være kritiske og å stille spørsmål ved meninger som presenteres som fakta, fremfor å akseptere dem som sannheter. Dette er også hvor de bør lære seg å være uenige med andre, med saklig argumentasjon og «frigjøres», som Freire kaller det. Dette er ikke alltid enkelt, dersom lærerne undervises på andre premisser. Et godt eksempel på dette er fra min egen videregående skole, der læreren var uenig med meg angående et litterært verk, og påstod at jeg tolket det feil. Vi vet alle hvordan kunst kan oppfattes forskjellige avhengig av hvem som ser på det, leser det eller hører på det, for vi er alle forskjellige. Selv om jeg ikke kan huske hvilket verk vi diskuterte, spurte læreren oss om å skrive ned hvilke tanker som dukket opp i hodene våre etter at vi leste det, og deretter presentere det til klassen. Etter å ha hørt hvordan læreren rettet på elev etter elev, rakk jeg opp hånden og spurt, «Er det ikke mulig at forfatteren bare mente det han skrev, og ikke noe mer?» Læreren virket overrasket over at noen kunne stille et slikt spørsmål, og hun svart, «Absolutt ikke. Forfatteren har tenkt gjennom dette, og tilegnet det en veldig dyp mening.» Jeg forsøkte å forklare at det bør være mulig å tolke teksten forskjellig, men til ingen nytte.

Jeg føler at i det øyeblikket læreren avbryter ethvert forsøk på individuell tolkning, er det ikke bare skuffende, men også skummelt, siden dette vanligvis går dypere inn i systemet, og skjer ikke bare i timen. Mange studenter leverer inn oppgaver flere ganger i uka, og dersom læreren gjør oppgaven dypere eller grunnere, avhengig av humøret hennes, så påvirker det elevenes karakter, framtid og liv. Videre kan dette påvirke samfunnet vårt i sin helhet, siden studentene én dag vil bli grunnlaget, ikke bare for samfunnet vi lever i, men også potensielt verden. Derfor kan vi velge å stå opp for hvordan vår fremtid skal se ut, eller blende oss selv med bankkonseptets naivitet og ta konsekvensene.

Voltaire

Globalisering er et ekstremt komplisert emne, og selv om denne teksten bare diskuterer en liten del av det, er det utallige andre aspekter ved det som ikke har blitt nevnt. Utdannelse er likevel en viktig bidragsyter til globaliseringen og et offer for det. Dette gjør utdannelse enda viktigere, da dens symbiotiske kobling til verden, både direkte og indirekte, påvirker samfunnet vårt. Freire har allerede forklart hvordan vi kan løse problemene forbundet med bankkonseptet, og dermed gjøre vårt globale samfunn et tryggere og bedre samfunn. Ved å bygge handlingene våre på kunnskap og ved å være bevisste på vår egen bevissthet, frigjør vi oss selv og er i stand til å se på verden rundt oss med et kritisk øye, og bruke vår egen dømmekraft til å avgjøre hvordan man tenker om og reagerer på det som møter oss.

Dette var oppgaven min på American College of Norway. Oppgaven kan leses i sin helhet her: The "Banking Concept" of Education

Advertisements

Legg igjen en kommentar:)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s